Kirkemusik og identitet

Sigvald Tveits artikel i Hymnologiske Meddelelser, 1998-3 er oprindelig holdt som foredrag ved ”konferansen "Worship and Culture" i regi av Det lutherske verdensforbund, Augsburg mars 1998. Første afsnit bærer overskriften ”Beskrivelse av norsk virkelighet”, hvor Tveit gør opmærksom på, at landets kulturelle situation har været præget af, ”at vi i lang tid var blitt styrt fra og dominert av andre land. Dette varte i over fem hundre år, fram til 1905. Vår identitet som nasjon ble skadelidende.” Også musikken i kirken var ”importerte musikkstilarter.” Tveit redegør herefter for den begyndende interesse for folkemusikken. Men det var ”først da vår neste koralbok kom - i 1926 - at noen religiøse folketoner ble tatt med.” I dag værdsættes de ”norske religiøse folketonene som en skatt av usedvanlig stor verdi.” Næste afsnit handler om ”Erfaringer fra Kina”, hvor Tveit kan fortælle, at i Kina har kirken haft ”en historie i forhold til sang og musikk som er temmelig lik den vi har sett i Skandinavia.” Herefter nævner Tveit spørgsmålet om, hvilken slags musik, der kan bruges i kirken, herunder om man kan bruge jazz og rock. Herpå vender han tilbage til ”Norge og folkemusikken”, brugen af Negro Spritiuals og de mange forskellige impulser udefra, ”De rytmiske koralene” og spørgsmålet om ”Musikalsk identitet” og ”Holdninger til egen tradisjon”. Veit vil slå et slag ”både for min egen og andre lands genuine folkemusikk til bruk i kirkene”. Tveit når frem til, at ”innlån av uttryksformer som i utgangspunktet kan synes fremmedartede, kan gi et høyst påkrevet og sterkt vitaliserende løft til vår egen tradisjon… Men den positive videreutviklingen av de ytre påvirkningene er at de tar farge av den lokale kulturen og at det således lages en syntese av det fremmede og det kjente, det globale og det lokale.”